GENERELLE, FORHOLD, GENERELT, BOLIGKJØP, BYHUSE, EIENDOMSMEGLERE, VILLAER

Perler bak Rivieraen

Flagg ARTIKKEL 02-10-08 ~4 minutters lesing · 721 ord

LIGURIA: Når man går i de smale gatene i den lille byen Ceriana kun 10 kilometer fra den italienske middelhavskysten, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor Freddy Hansen og hans familie har blitt så begeistret for sin andre hjemby. Å kalle det gater kanskje en overdrivelse, for det er ikke engang plass til selv den minste Panda. Det er snarere snakk om steinbelagte smug, som snor seg mellom de flere hundre år gamle husene. Opp og ned, ut og inn. Gjennom et hus og over en annen »gate«. Kort sagt: eksotisk, malerisk og betagende. Og uansett hvem man møter, er det hele tiden et »buongiorno«, »bonasera« eller »buona notte« - pluss selvfølgelig også et smil.

»Alle mennesker er rett og slett urolig vennlige og hjelpsomme. Om sommeren kommer naboene våre til oss med blomster, frukt og grønnsaker fra kjøkkenhagene sine, og de passer på huset vårt som den største selvfølge når vi ikke er her,« forteller Freddy Hansen.

Egentlig stod Tyrkia øverst på familiens ønskeliste. På en sommerferie i 2004 ble drømmen om et lite hus ved Middelhavet mer fristende. Ved nærmere ettertanke virket Tyrkia på mange måter veldig langt borte. Spesielt transporttiden fikk familien på andre tanker. Så var Liguria og den italienske rivieraen mer overkommelig.

»Vi bestemte oss også for at vi ikke ville bruke altfor mange penger og at huset ikke skulle være større enn nødvendig. Bare vi kunne være der alle sammen og i tillegg ha litt besøk en gang innimellom var det nok. Det skulle også være så godt som innflytningsklart, for vi var ikke interesserte i å gå i gang med et byggeprosjekt. Det krever en større innsikt i de lokale forholdene og kunnskap om hvordan man gjør ting der nede. Den innsikten hadde jeg overhodet ikke for fire år siden, så det torde vi ikke gå i gang med,« forteller Freddy Hansen om familiens overveielser.

Letingen begynte, og den lille landsbyen Ceriana kom veldig fort i søkelyset. Her fant familien akkurat det de lette etter: Et lite ny oppusset byhus med to soverom, stue, kjøkken, bad og en terrasse med utsikt over dalen og elva. Denne landsbyen hadde helt sin egen rytme.

»Tidligere ble det dyrket oliven, vin og valnøtter på alle markene rundt byen. Så for 30-40 år siden har det nok vært mye mer liv her enn det er i dag. Men de siste årene har turistene begynt å få øye på mulighetene i byen, og samtidig har den blitt erklært bevaringsverdig av den italienske staten, så nå skjer det faktisk noe. Flere av de gamle husene, som tidligere bare var ruiner har begynt å bli renovert igjen, men det går enda ganske sakte,« forteller han.

Man kan også se en utvikling mht prisene. Freddy Hansen vurderer at huset de kjøpte nesten har fordoblet verdien bare i løpet av de tre årene de har eid det. I dag ville huset kunne selges for en liten million. Men det er enda billig i forhold til husprisene helt nede ved kysten og i Frankrike bare 50 km borte.

Ceriana er langt fra en død by. Det er fem butikker her, to restauranter, et par barer, en bank, et apotek og et posthus. Og det er liv i gatene. Selv en novembersøndag med en temperatur på kun 15 grader er de små kafeene fulle av mennesker. Her blir verdenssituasjonen i Ceriana og omegn diskutert over en likør eller et glas hvitvin.

»Innbyggere her feirer alt som overhodet kan feires. Hele sommerperioden er det alle mulige arrangementer på torvet. Det vi i gamle dager kalte asfaltball hjemme i Danmark, eksisterer i beste velgående her. For ikke å snakke om alle de religiøse høytidene som er veldig viktige i Italia. Dette gjør at byen fremstår som veldig levende,« sier Freddy Hansen.

Og når Ceriana ikke kan oppfylle aktivitetsbehovet, er strendene, golfbanene og supermarkedene ikke langt vekk.

»Det er kun 20-25 minutter ned til Middelhavet og alt turistjaget. Når vi da trenger litt fred og ro, er det utrolig deilig å reise opp til landsbyen igjen. Jeg har tidligere reist mye rundt i verden, og jeg synes det er fantastisk at vi kan ha et sted her som er vårt. Dette er en landsby som vi allerede nå føler en tilknytning til. Det er allerede nå litt som å komme hjem når vi kommer hit,« forteller han.