Jeg innrømmer det: Etter 11 år i Frankrike ville det være ille å skulle være pasient i Danmark igjen. Og det sier jeg ikke for å fornærme noen. Men når redaktøren spør: ’Hvordan er det å være pasient i Frankrike?’ så må jeg konstatere, at det er en fornøyelse.

For i Frankrike er pasientene bortskjemte. Med tilbud og valgmuligheter.

Det finnes ingen ventelister og vi kan oppsøke akkurat den lege, det passer os. Vi kan shoppe rundt mellom spesialleger og vi kan forvente å bli behandlet på sykehuset med få dages varsel. I tillegg blir de fleste ytelsene refundert av staten, og alle innbyggerne er dekket.

Det franske helsevesenet er som en tidligere fransk helseminister nylig sa, uten tvil det helsevesenet i hele verden som tilbyr pasientene mest frihet. Og han kunne også uten å overdrive ha tilføyd service.

Spørsmålet er imidlertid hvor lenge det varer. For hvis det franske helsevesenet er førsteklasses, så er det også dyrt i drift. Frankrike bruker over 11 prosent av landets bruttonasjonalprodukt på helsevesenet – 198,3 milliarder euro bare i 2006 – og helsevesenet ville vært gått konkurs for lenge siden hvis ikke staten konstant kausjonerte for milliardunderskuddet.

Skiftende regjeringer har selvfølgelig prøvd å spare, men hver gang utløser det voldsomme protester fra borgerne, og inntil nå har det kun blitt til småjusteringer på den gavmilde politikken.

Forsikring som frynsegode

Da verdens helse organisasjon WHO i 2000 satte seg for å rangere 191 av verdens helsesystemer kom Frankrike inn på en 1. plass. Til sammenligning måtte Storbritannia nøye seg med en 18. plass, Sverige fik en 23. plass, Tyskland en 25. plass og Danmark en stakkarslig 34. plass.

Men hva er det egentlig franskmennene kan? I følge WHO og den økonomiske organisasjonen OECD er det nemlig ikke kun et spørsmål om penger. I så fall skulle USA utkonkurrere alle andre for amerikanerne bruker hele 15 prosent av det i forveien astronomiske bruttonasjonalproduktet sitt på helse. Allikevel får USA kun en 37 plass på listen, og mange fattige amerikanere har dårlig tilgang på behandling.

I Frankrike derimot er alle sikret en ordentlig behandling. Lønnsmottakere og arbeidsgivere deler på utgiftene til det offentlige helsevesenet og i praksis får en som bor i Frankrike dekket fire femtedeler av utgiftene sine fra Assurance Maladie.

De fleste får resten dekket av en privat tilleggsforsikring som ikke er spesielt dyr. Veldig mange lønnsmottagere har tegnet den gjennom arbeidsplassen sin som et ekstra frynsegode, og de får både dekket nye briller, massasje og enerom på sykehuset.

De aller fattigste har totaldekning av Couverture Maladie Universelle, som utfører all legebehandling gratis, så de behøver ikke at frykte at de får annenrangs behandling. For i Frankrike er det enda mer prestisjefylt for en lege å være ansatt på et offentlig sykehus fremfor på et privat.

Pasientene er konger

Når jeg er på besøk i Danmark, møter jeg hele tiden dansker som med en nasjonalistisk undertone sier ’Hvordan tør du å la deg behandle i Frankrike’? Jeg svarer alltid at jeg rett og slett ikke tør noe annet.

For selv om noen dansker kommer hjem med ferieminner om venterom med hybelkaniner i hjørnene og franske leger som har dårlig håndhygiene, så sier statistikkene sitt.

Franskmenn lever i gjennomsnitt to et halvt år lengre enn danskene, og frem for alt blir de behandlet med en gang de trenger det. De kjenner ikke til begrepet ventelister, og det har jeg lært er noe som gjør at livskvaliteten økes betraktelig.

Da jeg for tre år siden fant en knute i det ene brystet mitt gikk det fire dager fra jeg hadde funnet den til jeg hadde vært på mammografi og hadde blitt diagnostisert. Den var godartet og jeg kunne gå videre i livet mitt. Kort etter fant en venninne i Danmark en knute som også viste sig at være godartet. Men hun ventet 63 dager på å bli sjekket.

«Den slags ville aldri skje i Frankrike,» siger Pierre Levy, som er praktiserende lege i en forstad i Paris og generalsekretær i Frankrikets største legeforening Confédération des Syndicats Médicaux.

«Hemmeligheten med det franske systemet er at vi har funnet en god balanse mellom det offentlige og det private. På den ene siden har vi de praktiserende legene og spesiallegene. De er privatpraktiserende og blir betalt direkte av pasientene, og så får pasientene en stor del av utgiftene sine refundert i etterkant av staten og tilleggsforsikringen.

Konsultasjonen er altså i praksis gratis, eller i hvert fall ikke spesielt dyr for pasientene. Legene har en kommersiell interesse av å stå til rådighet, for pasientene kan velge selv hvor de vil gå, og de går selvfølgelig der hvor de kan få best service. Så hvis en praktiserende lege eller spesiallege i Frankrike vil være sikker på å få nok pasienter må han være til rådighet,» sier Pierre Levy.

«Hvis han stenger kontoret klokken fire, noe som er vanlig i Skandinavia vil han fort gå nedenom og hjem. For de franske pasientene forventer å komme inn med en gang når de er syke. Også klokken 19, og også på en lørdag.»

Tilbud og etterspørsel

Taksten for en konsultasjon hos en praktiserende lege i Frankrike er fastsatt til 22 euro, dekket av det offentlige.

Spesiallegene derimot, bestemmer selv hvilke priser de opererer med. Men da staten kun dekker 23 euro må spesiallegen regulere prisene etter hvor mye pasientene hans/hennes og tilleggsforsikringen deres er villig til at betale i tillegg.

I praksis betyr det at en konsultasjon hos en gynekolog i Paris vanligvis koster 70 euro og øyelegen 65. Men så kan man også ringe til gynekologen sin klokken 20 om kvelden. Og få et vennlig svar. Eller som forrige fredag hvor jeg fikk komme inn akutt med min femårige datter hos en øyenspesialist utenfor den normale åpningstiden.

Begge deler er helt normalt og i tillegg koster det ikke pasienten så mye. I gjennomsnitt betaler franskmennene kun tre prosent av egen lomme.

Pierre Levy erkjenner at den store friheten til at velge lege selv er en dyr løsning for det franske samfunnet. For hvis pasientene ikke får den behandling de har ønsket seg kan de jo bare videre til en anden lege.

Regjeringen har forsøkt å innføre en regel om at alle franskmenn skal velge seg en fast praktiserende lege, og at det da blir ham eller henne som skal sende folk videre til spesiallege.

Ordningen blev vedtatt for et par år siden i håp om å demme opp for de eksploderende utgiftene i helsesektoren. Men ettersom pasientene er konger i Frankrike er det ingen som gidder å rette seg etter det og vi ringer alle sammen enda som det passer oss til den legen vi helst vil ha.

Rekord i medisinforbruk

Som en direkte årsak av det frie legevalget er Frankrike det landet i hele Europa, som forbruker mest medisin. Fordi franskmennene forventer å få med en resept når de går fra legen.

I følge helt nye tall fra de franske myndighetene blir det skrevet en resept ved 90 prosent av alle besøk hos praktiserende leger. I Tyskland er det kun 72 prosent og det er kun 43 prosent i Holland.

Tilmed har de franske legene fri rett til å utskrive akkurat den medisinen de vil og en undersøkelse fra helsesektoren viser at franske leger helst skriver ut nye preparater og bortprioriterer den billigere kopimedisinen som de ikke er forpliktet til å bruke. Resultatet er at hver eneste franskmann, både ung og gammel, i gjennomsnitt inntar medisin for 284 euro eller 2.150 kr. hvert år.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var lettere rystet første gang jeg gikk til legen i Frankrike. For en ting var at jeg hadde en kraftig forkjølelse, men jeg kom ut fra konsultasjonen med en resept så lang som en handleliste. Nesespray og hodepinepiller; ja, til og med stikkpiller mod ondt i halsen til en samlet verdi av flere hundre kroner.

Generalsekretær Pierre Levy erkjenner med en gang at franske leger skriver ut for altfor mye medisin. Det ligger nemlig til kulturen at pasientene skal have noe igjen for pengene.

«Dette kommer det til å ta lang tid å endre på. Vanligvis tar det en generasjon å endre så inngrodde adferdsmønstre hos pasientene. Men vi er på rett vei. I det siste har det lykkes oss å skjære ned på forbruket av antibiotika ved å forklare offentligheten at man ikke nødvendigvis må ha antibiotika hver gang man er tett i nesen sånn som det var vanlig å få før.»

Et rop om ansvarlighet

For den franske helsevesenet kom kostnadene til medisinregning på 20,3 milliarder euro i fjor og det ble kastet 2,5 milliarder esker og flasker over disken på landets apoteker som det jo også finnes mange av. I Levallois, en forstad til Paris som jeg bodde i før, er det for eksempel 26 apoteker som skal betjene 55.000 innbyggere.

«Man kan si at fordelen med det franske systemet er dets sjenerøsitet, sier Noël Renaudin, som er formann for komiteen under helseministeriet, som forhandler og fastsetter prisene på medisin. «Ulempen er at vi ikke har klart å finne en mekanisme som kan regulere utgiftene.»

Det siste kommer nærmest som en flegmatisk konstatering. For sånn som alle andre har Renaudin og hans folk måttet se på at den ene regjeringen etter den andre har druknet i reformer innenfor helsesektoren som egentlig har vært ment å skulle rette opp på den synkende økonomien i helsevesenet. Underskuddet er nå i underkant av ni milliarder euro.

«Vi må finne et system med faste klare anbefalinger for bruken av legemidler sånn at legene i fremtiden utskriver de mest effektive preparatene til billigst mulige prisen», sier han.

Frankrikets nye president, Nicolas Sarkozy har også annonsert at det kommer innstramminger, men selv om han er beinhard og urokkelig når det gjelder pensjonsreformene, universiteter og nedleggelse av domstoler er det som om han nøler med helsevesenet.

Foreløpig har regjeringen besluttet å legge på en liten egenandel på en halv euro for hver pakke medisin og to euro for en syketransport. Dette vil i seg selv spare helsevesenet for 850 millioner euro, og helseministeren sier at regjeringen håper at folk vil begynne å oppføre seg mer ansvarlig og utnytte systemet mindre, nå når de må betale litt av egen lomme. Av samme grunn ble det allerede i fjor innført en brukerbetaling på én euro for hvert besøk hos legen.

Problemet er bare at det overhodet ikke er nok til å dekke de enorme utgiftene som venter i fremtiden. Et stigende antall gamle og eksploderende utgifter til behandling av blant annet kreft og Alzheimer vil allerede neste år ha melket helsevesenet for ytterligere tre milliarder hvis regjeringen ikke kommer inn med radikale reformer.

Politikere under tøffelen

Franske sykehus er flotte. Ok, det er ikke gratis saft på legevakten som på sykehuset i Roskilde, og noen steder skaller malingen av i hjørnene.

Men servicen fra legene er uovertruffen og selv om det også i Frankrike har blitt skåret ned på antall sykehussenger så ligger en nybakt mor fire dager på sykehuset og koser seg med sin nyfødte, mens hun blir passet på av personalet.

«Sykehusene er dyre. De utgjør mer enn halvdelen av hele budsjettet til helsevesenet. Men ingen tør å forandre på noe, for fagforeningene er sterke på sykehusene og det er mange leger i parlamentet som arbeider for å fremme sin egen sak» konstaterer legeformann Pierre Levy med et smil. Vel vitende om at han kanskje her peker på en av nøklene til at det franske systemet er så sjenerøst.

I Frankrike står de bortskjemte pasientene og de sterke legene nemlig sammen, og inntill videre har ingen politikere for alvor prøvd å bryte alliansen. Hver gang parlamentet tar initiativ til den minste nedskjæring, går tusener av rasende leger og sykepleiere på gaten og demonstrerer med stetoskopet om halsen. Hånd i hånd med pasientforeningene.

Det siste som har skjedd er at har titusener skrevet under på en protest mod den nye egenandelen som de mener er asosial og skaper forskjeller. Og da president Sarkozy i fjor høst luftet tanken om å innskrenke de franske legenes rett til å installere seg fritt hvor de vil kom det et ramaskrik. Reservelegene gikk omgående til aksjon og regjeringen trakk følehornene til seg. De franske legene har faktisk har fordelt seg så ujevnt geografisk at noen utkantskommuner nærmest ikke har en eneste lege, mens det flommer over av helsepersonell i Paris og ved Middelhavskysten.

«Det er hele spesialiteten ved det franske systemet. I motsetning til andre land hvor man forhandler seg frem så har Frankrike en tradisjon for åpen konfrontasjon mellom staten, helsevesenet og helsepersonalet. De franske legene baserer seg på prinsippet om legens frie rettigheder fra 1927 til tross for at vi ikke lengre lever i et liberalt system men et system hvor helsesektoren er finansiert av fellesskapet» sier Anne-Laurence Le Faou som er lege og dosent i helseøkonomi ved Université Paris VII.

For oss pasienter er det nå bare å håpe på at vi kan opprettholde privilegiene så lenge som mulig. Ingen er i tvil om at kvaliteten må senkes en dag, den økonomiske situasjonen må bare bli nok alvorlig først.

Men inntil da vil jeg tillate meg å nyte de gode behandlingene, de serviceinnsilte legene, og ikke minst: friheten til å velge.