PIGNA: Her er historien om et ektepar som en vakker dag tok drømmene sine på ordet. De sa opp de faste stillingene og solgte stort sett alt hva de eide for å begynne helt forfra i en liten italiensk landsby i fjellene bak Rivieraen. Vekk med stress og jag. Ut med gråvær, regn og kulde til gjengjeld for et varmere klima, større grad av menneskelig nærvær og en uendelig frihet. Kort sagt: det gode liv. I dag bor Lone og Claus Lei Hansen i et veldig sjarmerende og sparsomt restaurert byhus i den vestlige delen av Italia, noe de er veldig fornøyde med.

Eventyret begynte for tre år siden i Kolding, nærmere bestemt nede på havna hvor en bekjent ville vise frem båten sin. Men det var faktisk ikke båten han var mest opptatt av. Nei, han hadde akkurat kommet hjem fra Liguria, ikke så langt fra den franske grensen. Han måtte bare fortelle om for et fantastisk område det var. Dit måtte de ta turen.

»Det gjorde vi, og plutselig var vi solgt. Før vi dro hjem, hadde vi faktisk bestemt oss for å kjøpe en leilighet i Nord-Italia. Vi reiste rundt en hel uke med forskjellige eiendomsmeglere i området. Men hver gang vi kom tilbake til den lille byen Pigna tenkte vi at dette var stedet,« forteller Lone Lei Hansen som i sitt »tidligere liv« var markedssjef i rådgivningsvirksomheden AS3 i Århus.

Med feiende armbevegelser viser hun oss hele horisonten rundt. Det var ikke kun en ting som lokket. Det var hele pakken. Fjellene, den gamle fredede middelalderbyen som lå og døset med sine krokete gater, den flotte kirken og den rislende lille elva. Her var det små restauranter, hyggelige butikker og en utrolig vennlig lokalbefolkning. De følte seg ganske enkelt hjemme.

Dette er nå tre år siden. I løpet av det første året ble leiligheten renovert. Ekteparet ansatte en italiensk arkitekt og italiensk/albanske håndverkere og fikk en danske i området til å følge ombyggingen.

En dag ble leilighetene under og over satt ut til salg. Det tilbudet kunne de ikke si nei til, og plutselig eide Lone og Claus hele det lille huset. Dette ga også næring til drømmen om et nytt og veldig annerledes liv. Men beslutningen ble ikke tatt med det samme.

»I forbindelse med renoveringen av de nye leilighetene foreslo én av våre tilbudsgivere at vi selv kunne jobbe med prosjektet. En natt i februar våknet jeg hjemme i Danmark og tenkte at det jo like godt kunne være meg. Så vekket jeg Lone og spurte henne hva hun ville si hvis jeg tok permisjon fra jobben i tre-fire måneder,« forteller Claus Lei Hansen som er cand. mag i tysk og dansk og på den tiden underviste på Munkedam Gymnasium i Kolding.

Lone tente straks på ideen, og etter sommerferien tok Claus på seg arbeidsklærne sammen med parets eldste datter som akkurat var ferdig på videregående skole og tilfeldigvis snakket flytende italiensk etter et år på et italiensk gymnas.

Lone ble hjemme i Danmark og besøkte de hardt arbeidende familiemedlemmene hver sjette uke for å følge litt med.

»Hun så veldig tydelig hvor godt jeg hadde det her nede. Jeg merket det selv både på fysikken og humøret, og jeg begynte å sove mye bedre om natten. Vi snakket om at det egentlig ikke var noen grunn til å vente med å flytte til utlandet til vi ble pensjonister. Jeg var veldig fornøyd med jobben som lærer og faglig aktiv i en masse sammenhenger. Så det var på ingen måte en flukt, det var et valg,« forteller Claus.

Nesten samtidig ble flere venner og kolleger i omgangskretsen alvorlig syke, noe som gjøre at de tok beslutningen ekstra fort.

»Vi kunne se at de plutselig ikke kunne velge selv lenger, så hvis vi skulle flytte til utlandet, måtte det være nå som vi visste at vi hadde kreftene og fysikken. Så da tenkte vi at vi kunne prøve å sette huset hjemme i Kolding og sommerhuset på Fanø til salg,« forteller Lone.

Begge husene ble solgt med en gang, og dermed var avgjørelsen på en måte tatt.

»Jeg var også glad i jobben min, selv om det var travelt og mye å gjøre. På den andre siden: hva kunne skje hvis vi begge to sa opp og flyttet hit ned? Vi kunne garantert få en ny jobb hjemme hvis det ikke skulle gå,« sier hun.

Og nei. Ekteparet på 54 og 57 har ikke planer om at gå på pensjon foreløpig. Nå hvor husets leiligheter er ferdigrenoverte, tilbyr Lone og Claus i samarbeid med profesjonelle flere slags kurs i blant annet maleri og personlig utvikling i vår og høstmånedene. Om sommeren leier de ut to av leilighetene.

»Og så vil vi nok være i København i vintermånedene. Vi tror at vi vil prøve å få en base der for å unngå å skulle bo hos barn og familie hele tiden, men den skal være mikro-mikro,« forteller Lone.

Parets voksne barn på 20, 30 og 33 har kun positive ting å si om foreldrenes dramatiske livsendring.

»Våre barn elsker å komme herned og holde ferie, og på en måte er vi mer sammen og mer intenst sammen nå enn tidligere. Det gjelder også for våre venner,« sier Claus.

Utlendinger er ikke et ukjent fenomen i Pigna. Her er både hollendere, tyskere, amerikanere og canadiere, for ikke å snakke om dansker. Minst 11 danske familier har i de senere årene slått seg ned i og omkring den lille byen. Av dem er kun to fastboende.

»Det er flere som velger som oss, og for oss er det veldig hyggelig. Vi har også hatt venner på besøk, og nesten før de har dratt hjem igjen, har de selv kjøpt en leilighet i byen. Men lokalbefolkningen har også tatt utrolig godt imot oss fremmede. Jeg tror ikke, at man kunne finne noe tilsvarende i Danmark. Vi blir invitert til middager og andre sosiale begivenheter. Og til te og kaffe, fødselsdager og familiebegivenheter. Vi har fått et fantastisk nettverk. Men hvis vi ikke hadde merket den aksepten vi har fått som danske tilflyttere hadde vi kanskje tenkt oss om en gang til. Den måten vi har blitt mottatt på er helt unik,« forteller Lone.

Italienere er kjent for deres gjestfrihet, men utlendinger er også til en viss grad nødvendige for området.

»Det er egentlig et område som folk flytter fra, blant annet fordi det ikke lenger kan lønne seg å dyrke oliven på de små terrassemarkene,« sier Claus.

Og selv om tilflytterne har deres egne sirkler, arbeider de også med å utvikle et fellesskap med de lokale.

»Vi er med i en liten organisasjonsgruppe som står for et kulturelt arrangement i juli. En slags kulturmøte mellom italienerne og de fremmede. I år har vi valgt å sette spesielt fokus på dansker, fordi vi er så mange i byen. Arrangementet får tittel »Arte ­– Gola« altså noe med kunst og smak- med musikk og mat. Vi har blant annet en kunstutstilling med Italienske og utenlandske kunstnere, og det danske bandet »Nulle og Verdensorkestret« kommer og opptrer sammen med italienske musikere. Hele overskuddet går til kreftsyke barn,« forteller Claus.

Selv om de er hardt presset økonomisk kan verken Claus eller Lone finne på noe å klage over i den nye tilværelsen.

»Vi er herre over våre eget liv. Vi har fått større frihet, høyere livskvalitet og mer nærvær. Vi kjeder oss aldri. Og hvis vi går ned og tar en kop kaffe på kafeen, kan det gå tre timer før vi kommer hjem. Plutselig møter vi noen som vil vise oss noe eller by på et glass vin. Men det gjør jo ikke noe. Vi ingen barnebarn enda, men den dagen de kommer, tar det kun to timer og et kvarter for meg å dra til København,« sier Lone.

Og hvor lenge skal den liguriske drømmen vare?

»Det vet vi ikke. Det er vanskelig å si hvordan situasjonen ser ut om noen år. Nå er vi friske og raske, og det håper vi at vi vil være i mange år. Jeg har et motto om at jeg enda vil være en tøff dame når jeg blir 100 år og, og det vil jeg gjerne leve opp til,« siger Lone med et smil.