Hvorfor er de franske kvinnene så fertile? Stod det undrende i den engelske avisen The Guardian. Nye tall fra Frankrikes Statistikk INSEE hadde nådd over kanalen, og englenderne undret seg åpenlyst over hvordan deres galliske arvefiender kunne ha så stort hell med formeringen. Nå får de flere barn end irene skrev kommentatoren med adresse til den høykatolske naboøya som har hatt fødselsrekorden i Europa i årevis.

2,0 barn pr. kvinne i fødedyktig alder. Det er det tallet som har gjort at franskmennene har blitt omtalt i avisene. I seg selv er det ikke noen oppsiktvekkende barneflokk. Men det er allikevel det høyeste nivået på 30 år og sett med europeiske øyne en bemerkelsesverdig demografisk suksess.

For når kvinner i Tyskland, Spania og Italia har nedprioritert barn og kun får 1,3 i gjennomsnitt, hvorfor velger de franske kvinnene da å gå motsatt vei? Hva er det som får også mange velutdannede og utearbeidende kvinner til å sette både tre og fire barn til verden?

For utenlandske befolkningseksperter er det en så stor gåte at hele delegasjoner hver uke kommer på studietur i Frankrikes demografiske forskningsinstitutt, INED.

Og hver uke får de samme svar: Fødselstallet er resultatet av en sjenerøs familiepolitikk, forsinkede mødre og for noen også en hip trend.

Skattebabyer

– Når franskmennene får relativt mange barn i forhold til andre europeere så skyldes det også en gavmild familiepolitikk, som har vært stabil de siste 35 årene, sier France Prioux, demograf på INED. Hun er sjef for forskningsenheten ’Fødselshyppighet, familie og seksualitet’.

– Frankrike har forstått nødvendigheden av barn før de fleste andre. Som det eneste landet gjorde Frankrike noe for å demme opp for de faldende fødselstallene allerede tidlig i det forrige århundret. Med økonomisk hjelp oppmuntret man borgerne til å få flere barn, og det gjør man enda den dag i dag sier France Prioux, og henviser dermed til de mange statlige tilskuddsordningene som skal få franskmennene til å droppe prevensjonen.

Ordningene appellerer både til rike og fattige. Først og fremst er det selvfølgelig den vanlige barnetrygden som utbetales til alle uansett inntekt. Men barnetrygden stiger betydelig jo flere barn man får.

For det første barnet er det ingen penger å hente hos familiekassen, men allerede fra barn nummer to begynner pengene å strømme inn på kontoen. Og har man fire barn, får man automatisk overført 3.172 kr. i måneden. Pluss en solid bolighjelp til de fattigste og ytterligere mer tilskudd til tenåringer.

For velhavende par er dette selvfølgelig ikke nok motivasjon til å få flere barn og det har regjeringene innsett. Derfor lokkes de velutdannede og høyt lønnede med store skattefradrag. Noe som betyr at barnerike familier ofte betaler langt mindre i skatt end enslige og barnløse i Frankrike.

Barnefradragene er så integrert i franskmennenes bevissthet at folk til og med snakker om ’skattebabyer’. Det er de små som er så godt planlagt at de kommer til verden i slutten av desember og derfor kan telle med på selvangivelsen, selv om de enda ikke har kostet familien noe. Første gang jeg støtte på begrepet var da vi fikk vårt tredje barn den 14. januar 2005. ’Huff,’ sa vår revisor, ’kunne dere ikke planlagt det litt bedre? Nå kan vi jo ikke trekke henne fra for 2004!’

Innvandrere får flere barn

France Prioux fra INED fremhever at familiepolitikken er stabil fordi det er bred politisk enighet om tilskuddsordningene. Derfor vet folk at de kan regne med pengene også i fremtiden.

I politikken er det kun det ytterste ekstreme høyreorienterte partiet som en gang imellom hinter frampå om at det skal skjæres ned på barnetrygden fordi tilskuddene tilsynelatende får innvandrerne til å få flere barn. Og det er også sant at innvandrermødre generelt får flere barn end de innfødte franske.

Uten utlendinger ville fødselshyppigheden falle til 1,8 barn pr. kvinne. Men som France Prioux fremhever, er det kun førstegenerasjons innvandrere som får mange barn. I den andre generasjon innvandrere er kvinnene så godt integrert at de ikke får flere barn enn sine franske medsøstre.

Milliarder til barnehager

I en del europeiske land er morsrollen som regel forbundet med å si farvel til arbeidsmarkedet. Som for eksempel i Italia og Spania hvor ordningene for barnepass er dyre og dårlige. Her velger velutdannede ambisiøse kvinner derfor å ikke få barn for å kunne fortsette karrieren.

Dette er ikke tilfellet i Frankrike. Her beholder de fleste av mødrene jobben. I følge Frankrikets statistikk, INSEE, jobber hele 81 prosent av kvinnene i fødedyktig alder, og det kommer av en enkelt årsak i følge talskvinne Juliette Lafont fra det franske familiedepartementet:

– Frankrike fører en politikk som gjør at kvinnene kan velge om de vil jobbe eller ikke.

Det kan høres ut som propaganda, men det er det ikke. Den franske staten er sjenerøs når det gjelder ordninger for barnepass. Milliarder av euro er de siste tiårene blitt pumpet inn i moderne barnehager. Foretrekker man å få barna sine passet hjemme kan man ansette en privat barnepasser og få statstilskudd for det.

Det siste har blitt en populær ordning, fordi kvinner med både tre og fire barn kan bli på arbeidsmarkedet mens en dagmamma tar hånd om husholdningen og passer barna. Det er bla.a. derfor jeg kan sitte her og skrive en artikkel til dere, selv om jeg har tre barn under seks år. Vi har en dagmamma fire dager i uka og vi betaler under 40 prosent av de samlede utgiftene til lønnen. Resten ordner staten.

I tillegg må det sies at franskmennene har gode muligheter for fødselspermisjon og som eneste land i Europa tilbyr de gratis skole åtte timer om dagen fra barna er tre år. Alle disse faktorene er med på å lette livet for de franske foreldrene, og selv om det enda kun er 1,7 millioner familier med tre barn eller mer, har det i visse samfunnslag faktisk blitt et statussymbol å få mange barn.

I borgerlige og katolske områder som Versailles eller Paris’ 16 arrondissement er det helt vanlig å ha mange barn. Det signalerer sammenhold og menneskelig overskudd. Og trenden er så tydelig at regjeringen relanserte ’La Carte Famille Nombreuse’ i fjor, som gir familier med tre barn eller mer mulighet for å få store rabatter på alt fra togbilletter og billeie til babymat og barneklær.

Gamle mødre

Om de høye fødselstallene fortsetter i lengden er en anden sak. For det demografiske forskningssenteret legger ikke skjul på at en god del av statistikken skyldes kvinner som har skjøvet morsrollen foran seg, og som nå plutselig sprenger de kjente statistikkene ved å få barn som både 35- og 40-årige. Dette skjer samtidig med at flere unge har begynt å få barn tidligere igjen. Dermed blir det en slags dobbeltdekning i statistikkene, og den kan nok ikke holde.

Men det ser ikke ut til at franskmennene tenker så mye over. De godter seg bare over at de som et av de eneste land i Europa kan opprettholde befolkningstallet selv, og mediene har kjørt løs med store overskrifter om babyboomen og den heldige familiepolitikken.

I England heller de mer til forestillingen om et stort libido, og The Guardian skriver rett og slett at man bare skal følge den franske kuren med croissanter, sigaretter og vin.

Så vil ungene komme helt av seg selv.